Jeg begynner å tro på at investorrelasjoner til slutt vil bli sett på som «front office»-rollen i de store private equity-fondene Underwritingen har blitt noe av en vare. Det er rett og slett for mye kapital som jakter på for få muligheter i stor skala og UMM-skala Avtaler blir ofte budt ned til den som tar lavest muligheter. Du kan se dette i hvor multipler har utviklet seg over tid Private equity-selskaper har innsett at det er mye rimeligere å ha en garantert forvaltningsavgift på 2 % når du har samlet nok penger. Mye mindre stress enn å risikere kapital for å jage noen ekstra poeng avkastning Fokuset har flyttet seg fra kun å tjene avkastning til å samle AUM så raskt som mulig Alt dette har gjort investorkontakt og kapitalinnhenting til en helt avgjørende rolle i de store selskapene, kanskje enda viktigere enn investeringsprofesjonelle selv De fleste investeringsprofesjonelle kjører den samme matematikken og gjør den samme analysen. Du snakker med de samme ekspertene og ansetter de samme konsulentene. Det finnes ingen hemmelig ingrediens I svært konkurransepregede prosesser er den eneste måten å vinne avtalen på å by høyere enn neste person Analysen er der for å støtte beslutningen, men ofte har du allerede tatt avgjørelsen om du vil kjøpe virksomheten eller ikke En halv runde flere ganger høyere vil ikke nødvendigvis få deg til å ombestemme deg. Den eneste forskjellen som MD eller partner er hvilke avtaler du kan skaffe Måten å differensiere i PE på nå: > kjenner du de rette folkene til å samle inn nok penger? > kjenner du de rette folkene til å skaffe nok avtaler?