Jeg har nettopp fullført 'The Making of the Prince of Persia' av @jmechner, utgitt av @stripepress. Jeg skrev noen tanker om hvorfor jeg elsket det, og hvorfor det er et så sjeldent, rått innblikk i den kreative reisen: Det er flott å lese om det praktiske ved å skape noe nytt mens det skjer, i stedet for med den revisjonistiske fortellerhandlingen som så ofte følger med memoarer og biografier. Jordan Mechners dagbøker er fulle av personlighet og liv, og likevel ofte substansielle om prosessen også. Det er også et tilfelle for underverkene ved konsekvent journalføring. Bare å skrive for deg selv, ha en samtale fremover og bakover i tid, og kanskje en dag for verden også. Jeg kunne ikke la være å le av de konstante nevrosene og lengselen etter å være på en annen vei, enten det er spillutvikling og manusskriving eller San Francisco og New York og Paris eller oppfølgere og nye spill. Det er et nydelig intimt blikk på den rotete fremgangen ved å bli, og hvordan vi noen ganger ser ting med bemerkelsesverdig klarhet, og andre ganger med morsomme overdrivelser (til det positive eller negative). Mot slutten satte jeg pris på Jordans erkjennelse av at han sjelden eller aldri har angret på sine feil i oppdrag (å ta for mye risiko), men har mye å angre på sine feil i oppdrag (å være for passiv). Jordans refleksjon rimer på det Steve Jobs avslutter sin Palo Alto high school-tale i 'Make Something Wonderful' med: «Nå, mens du lever buen din over himmelen, vil du ha så lite anger som mulig. Husk at anger er forskjellig fra feil. Feil er de tingene du gjorde og skulle ønske du kunne gjøre om igjen. I noen var du en tosk (vanligvis når det gjaldt kvinner). I andre var du redd. I andre sårer du noen andre. Noen feil er dype, andre ikke. Men hvis intensjonen din var ren, er de nesten alltid berikende på en eller annen måte. Så feil er ting du gjorde og skulle ønske du kunne gjøre om igjen. Anger er oftest ting du ikke gjorde, og skulle ønske du gjorde det. Jeg angrer fortsatt på at jeg ikke kysset Nancy Kinniman på videregående. Hvem vet hva som kan ha skjedd? Kanskje hun angrer på det også ...» Det er en morsom linje mot slutten der Jordan nesten bokstavelig talt skriver: «du kan bare gjøre ting.» Denne boken handler selvfølgelig om den lange og svingete veien til å gjøre nettopp det: å skape noe fra ingenting – ikke fordi du fikk eksplisitt tillatelse eller fordi du var sikker på at du kunne klare det (selv om Jordan ofte er bemerkelsesverdig sikker på Princes uunngåelige suksess) – men fordi hver person har en bunnløs brønn inni seg, venter på å bli satt på side eller kode eller film. Dette er en bok som trekker teppet tilbake for magien og sier, hvorfor ikke du også? Takk til @_TamaraWinter for at du delte den med meg og for å hjelpe til med å gjøre 30-årsjubileumsutgaven mulig.