Jeg har en kollega som aldri annonserer noe. Du vet ikke at hun søkte forfremmelse før hun allerede er på det nye kontoret. Du skjønner ikke at hun har kjøpt sitt eget sted før hun tilfeldig nevner «å dra hjem for å bli ferdig med malingen». Hun legger ikke ut milepæler. Den samler ikke inn meninger. Inviterer ikke til kommentarer. Jeg pleide å tro hun var hemmelighetsfull. Den suksessen skulle deles høyt. Den spenningen trengte et publikum. Nå ser jeg det annerledes. Hun beveger seg med hensikt. Stille. Fokusert. Selvfølgelig. Planene hennes er beskyttet mens de fortsatt er skjøre. Gleden hennes blir ikke utvannet av støy utenfra. Hun lar ting vokse rot før hun viser verden blomsten. Det er ikke hemmelighold. Det er dømmekraft. Det er fred. Det handler om selvtillit. Noen ganger er de sterkeste de som bygger livene sine mykt, uten applaus, og lar resultatene komme til uttrykk når de er klare.