I løpet av de siste 12 månedene har jeg tilbrakt 4 måneder utenfor Europa. Asia, Nord-Amerika, Sør-Amerika... Jeg møtte hundrevis av mennesker. Og overalt følte jeg et stort gap til Europa. På jobb. Om klimaet. Om religion. Om innovasjon. Om hvordan man forestiller seg fremtiden. Listen er uendelig. Jeg vet ikke om Europa har rett eller feil. Men én ting er sikkert: verden beveger seg fremover, endrer seg, og vi får inntrykk av at Europa lever som om alt allerede er tatt for gitt, og forsikrer seg selv ved å fortelle seg selv at USA er mektigere, men styrt av en idiot (for en galskap) og at resten av planeten aldri helt vil ta oss igjen (ny galskap)... Paradokset er at vi har enorm arv, kulturell og sosial rikdom, men – og dette er kanskje det mest slående poenget – vi vil ikke innrømme at vi må kunne opprettholde og dyrke alt dette (annet enn gjennom gjeld 😅). Vi lever litt på husleie, mens resten av verden skaper, bygger og innoverer i full fart. Jeg så ham fra Bangkok til Buenos Aires. Hvis vi vil beholde modellen vår, eller til og med forbedre den, må vi akseptere denne virkeligheten. Ingenting kan gjøres uten innsats. Vi må arbeide, skape, innovere, slik tidligere generasjoner gjorde. Fordi verden ikke vil slutte å vente på oss. Enda verre, han vil påtvinge oss det.