Foreldre oppmuntrer eller lar barna velge å stille diagnose fordi det virker som det er få ulemper: mer tid på prøver, bedre sjanser for opptak på høyskole, valgfrie prestasjonsfremmende midler, tilrettelegging av alle slag. Jeg kan ikke understreke dette nok: konsekvensen er barnets karakter. Mange barn tror oppriktig at de er syke eller at det er noe galt med dem. Hvis du sier til en jente at hun virker engstelig, vil hun tro at hun er engstelig. Du forteller en gutt at han har en ekte funksjonshemming i form av ADHD, og han begynner å tenke at kreativitet eller dagdrømming er en mangel. Du kan gaslighte folk til å tro at de er syke, og vi har hele systemer og institusjoner som oppmuntrer til dette. Vi har overbevist unge om at det er greit å være svake og skjøre, når vi egentlig burde gjøre det motsatte: å overbevise dem om at de er robuste, selvstendige, sterke mennesker som kan takle enhver utfordring. Hvis det er én ting jeg tror på som forelder, så er det at du kan ville barna dine til storhet. Samfunnet vil oppmuntre dem til å gjøre det motsatte, men du trenger ikke å etterkomme.