"Jeg heter Raymond. Jeg er 73 år. Jeg jobber på parkeringsplassen ved St. Joseph's Hospital. Minstelønn, oransje vest, en fløyte jeg knapt bruker. De fleste ser ikke engang på meg. Jeg er bare den gamle mannen som vinker biler inn i feltene. Men jeg ser alt. Som den svarte sedanen som kjørte rundt parkeringsplassen hver morgen klokken seks i tre uker. Ung mann som kjører, bestemor i passasjersetet. Cellegift, tenkte jeg. Han slapp henne av ved inngangen, og brukte deretter 20 minutter på å lete etter parkering, og gikk glipp av avtalene hennes. En morgen stoppet jeg ham. "Når i morgen?" "6:15," sa han, forvirret. "Rom A-7 vil være tomt. Jeg sparer det." Han blunket. "Du... kan du gjøre det?" "Det kan jeg nå," sa jeg. Neste morgen sto jeg i A-7 og holdt standen mens bilene sirklet sint. Da sedanen hans kom, flyttet jeg meg. Han rullet ned vinduet, målløs. "Hvorfor?" "Fordi hun trenger deg der inne med seg," sa jeg. "Ikke her ute og stresser." Han gråt. Rett der på parkeringsplassen. Ryktet spredte seg stille. En far med en syk baby spurte om jeg kunne hjelpe. En kvinne som besøker sin døende ektemann. Jeg begynte å ankomme klokken 5 om morgenen, notatbok i hånden, og sporet hvem som trengte hva. Sparte plasser ble hellige. Folk sluttet å tute. De ventet. Fordi de visste at noen andre kjempet mot noe større enn trafikk. Men her er det som forandret alt: En forretningsmann i en Mercedes skrek til meg en morgen. "Jeg er ikke syk! Jeg trenger det stedet til et møte!" "Da kan du gå," sa jeg rolig. "Den plassen er for noen som skjelver for hardt på hendene til å gripe rattet." Han suste av gårde, rasende. Men en kvinne bak ham gikk ut av bilen og klemte meg. "Sønnen min har leukemi," hulket hun. "Takk for at dere tok imot oss." Sykehuset prøvde å stoppe meg. "Ansvarsspørsmål," sa de. Men så begynte familier å skrive brev. Dusinvis. "Raymond gjorde de verste dagene utholdelige." "Han ga oss én ting mindre å bryte over." Forrige måned gjorde de det offisielt. "Reservert parkering for familier i krise." Ti steder, merket med blå skilt. Og de ba meg styre det. Men det beste av alt? En mann jeg hadde hjulpet for to år siden, moren hans overlevde, kom tilbake. Han er snekker. Bygde en liten trekasse, monterte den ved de reserverte plassene. Inne? Bønnekort, lommetørklær, pastiller og en, "Ta det du trenger. Du er ikke alene. -Raymond & Venner" Folk forlater ting nå. Müslibarer. Telefonladere. I går la noen igjen et håndstrikket teppe. Jeg er 73 år. Jeg dirigerer trafikken på en sykehusparkeringsplass. Men jeg har lært dette: Helbredelse skjer ikke bare i operasjonsstuer. Noen ganger starter det på en parkeringsplass. Når noen sier: «Jeg ser krisen din. La meg bære denne ene lille biten." Så følg med. Ved kassen i dagligvarebutikken, i kaffekøen, hvor enn du er. Noen drukner i de små tingene mens de kjemper mot de store. Hold en dør. Reserver en plass. Bær vekten ingen andre ser. Det er ikke glamorøst. Men det er alt." La denne historien nå flere hjerter.... Kreditt: Mary Nelson

Hun solgte 50-cent limonade for kreftbehandlingen. Hun hadde ingen anelse om at den lokale motorsykkelklubben nettopp hadde holdt et møte om henne. For 8 år gamle Mia var limonadeboden hennes «jobb». Skallet etter behandlingene og så svak at hun knapt kunne sitte oppreist, var hun bestemt. Moren hennes, Sarah, var sønderknust og flau og så på fra vinduet. Hun hadde prøvd å fortelle Mia at de ikke trengte pengene, men hun visste sannheten: dette handlet ikke om 50 cent per kopp. Det var Mias måte å kjempe på, hennes siste håp. Hun hadde sittet der ute i en time, den lille kroppen hennes falmet i høstsolen. Så hørte hun en dyp rumling. En massiv Harley-Davidson, kjørt av en syklist som så ut som et fjell, kjørte til fortauskanten. Han var dekket av skinn og tatoveringer, skjegget ned til brystet. Han gikk av sykkelen og gikk bort. Mia så opp med store øyne. «Hva er det spesielle i dag, sjef?» mumlet han, stemmen hans var overraskende mild. «Limonade,» hvisket Mia med skrøpelig stemme. «Det er ... femti cent.» "Ser ut som de gode tingene," sa han. Han strakte seg ikke etter lommeboken. I stedet løsnet han glidelåsen på en tung skinnveske fra sykkelen, gikk bort og la den på det lille bordet. «Jeg er ikke tørst,» sa han og så henne rett inn i øynene. «Men jeg trenger at du gjør noe for meg. Du gir dette til moren din. Du forteller henne at det er for din behandling.» Mia, forvirret, men tillitsfull, bare nikket og takket ham. Motorsyklisten satte seg på sykkelen igjen, og med et siste nikk buldret han i vei. Da moren hennes kom ut, fant hun posen. Inni var det over 4 000 dollar i kontanter og en liten: «Fra noen få gutter som kjenner en fighter når de ser en. Hold deg sterk, lille kriger.» Sarah, lamslått, fant senere ut at en stille nabo hun knapt kjente var medlem av motorsykkelklubben. Han hadde sett Mia der ute dag etter dag, og prøvd så hardt. Han hadde fortalt historien hennes på et klubbmøte, og alle hardbarkede motorsyklister i det rommet hadde tømt lommeboken i den skinnvesken. Kreditt: Sofia Williams

Leietakeren min har leid av meg i 5 år, og hun har ALDRI gitt meg et problem. Leie alltid i tide, hun holder huset plettfritt, og hver gang noe går i stykker får hun det fikset og gir meg bare beskjed om at det er tatt vare på. Hun har virkelig vært en velsignelse som leietaker. I dag ringte hun meg gråtende og sa at hun hadde vært syk og måtte gå på FMLA. Hun kvalifiserer ikke for uførhet, så akkurat nå har hun ingen mulighet til å betale husleien. Jeg ba henne om ikke å stresse og ga henne 90 dager uten husleie. Jeg vil heller miste pengene i noen måneder enn å miste en god, respektfull leietaker som alltid har håndtert virksomheten hennes. Noen ganger handler det ikke om profitt, det handler om medfølelse.